1Q84

av Haruki Murakami.

Bok 1 og 2.

"Du mener hva det er ved matematikken jeg liker?", sa Tengo. "Ja, si det. Når jeg holder på med tall, blir jeg så rolig inni meg. I matematikken kan man alltid få alt til å falle på plass."

"integralregning var gøy"

"Du mener i timene mine?"

Fukaeri nikket.

Den noe mislykkede forfatteren Tengo møter ungjenta Fukaeri som snakker uten tegnsetting. Aomame har en jobb ved siden av jobben på treningssenteret, men hva gjør hun egentlig? I annet hvert kapittel møter vi Aomame og Tengo. Etter hvert forstår vi at det er en sammenheng mellom dem, men hva består den i?

Spenningsoppbygginga i 1Q84 er strålende, Murakami-mystikken er akkurat passe troverdig og beskrivelsene er fargerike, originale og interessevekkende.

Mens jeg har lest denne, har jeg vekslet mellom å le høyt av pinlige episoder, gråte av karakterenes ensomhet og være nervøs, spent.. HVA skjer på neste side?

"Du, har du sovet under armene til noen i det siste?" spurte hun månen.

Månen svarte ikke.

"Har du noen venner?" spurte hun.

Månen svarte ikke.

"Blir du av og til lei av å være så cool hele tiden?"

Månen svarte ikke.

1Q84 handler om så mye, og er så mye, så selv om den ser fryktelig lang ut, så må du lese den!

Huset ved moskeen

Av Kader Abdolah.

Det startet med at jeg var skuffet, skjønte ikke hvorfor alle anbefalte denne, fant ikke spenningen den visstnok skulle inneholde. Tenkte: enda en historie om en tvangsgiftet, ulykkelig muslimsk jente?? Men så snudde det, jeg ble revet med, spenningen steg, og jeg avsluttet boka med følelsen av å ha lest noe viktig. Allerede har jeg forstått mer av avisartikler om Iran, allerede har jeg hatt nye tanker om situasjonen i Egypt og allerede lurer jeg på hva det neste jeg leser bør bli...

Huset ved moskeen er fortellingen om en familie i et strengt religiøst hus i Iran på slutten av 60-tallet. Samfunnet er i forandring og sjahen står, med USAs støtte, for en liberaliserer av samfunnet som sjokkerer og skremmer familien. Boka følger den historiske utviklingen i Iran, og forteller også om tradisjoner, eldre historie og politiske motseninger, samtidig er den en roman - fiksjon, og forteller levende om menneskeskjebner og beskriver karakterer og figurer kreativt, morsomt og med innlevelse.

"Her er mine lepper

Her er min hals og brennende bryster

Her er min kropp!

Hvem kunne den kvinnelige dikteren være?

Var landet virkelig så forandret at kvinner kunne snakke helt fritt om seg selv?

Var landet så forandret at kvinner kunne uttrykke seg så intimt om kroppen sin, om sine hemmelige følelser?

Hvordan kunne han i tilfelle ha unngått å legge merke til det?"

Det er som historiebok Huset ved moskeen er best - passasjene der den forteller om iranske tradisjoner, som Nouroz, eller historiske faktum, som de storpolitiske hendelsene rundt den islamske revolusjonen, er de delene hvor boka virkelig skinner og engasjerer. Samtidig hadde dette ikke fungert uten bakgrunnshistorien, jeg blir interessert i revolusjonen fordi jeg bryr meg om karakterene i boka. Jeg har nytte av å kunne noe om Nouroz for å forstå betydningen av små og store hendelser i boka.

Denne bør du lese, både for å få en god historie, og for å forstå verden litt bedre.

Kjerringer

Av Helene Uri.

Fire kvinner møtes på latinkurs, og innser at de bærer på den samme typen frustrasjoner: Frustasjonen over menn; menn som utnytter, menn som tar æren for kvinners arbeid, menn som slår, menn som subtilt og diskret, tilsynelatende uskyldig, ser på seg selv som overlegne kvinnene. Løsningen blir å danne en kjerringklubb, og hevne seg på noen av disse mennene.

Språket er lettflytende, spenstig og lekent, historien spennende, engasjerende og god. Helene Uri er en av mine favorittforfattere, og det kommer hun nok neppe til å slutte å være med det første.

"Virago, presiserte Ella. - En sterk, modig kvinne.

- Det er oss, sa Frøydis.

- I et nøtteskall, konstaterte Celeste.

- Viragoene, sa Jenna og nikket. Jeg liker klangen.

- Pluralisformene er viragines, sa Ella sakte. - Men jeg tror vi driter i grammatikken."

Noe av det beste med boka er måten Uri beskriver karakterene i boka - gjennom innblikk i tankene til kvinnene blir vi presentert for typetypiske kvinner med varme, humor og sjel.

Freakonomics

En uskikkelig økonom utforsker alle tings skjulte sider.

av Steven D. Levitt/Stephen J. Dubner.

Freakonomics handler om de skjulte sammenhengene og om sannheter og løgner - hvilken sammenheng skyldes et årsaksforhold, og hvilken skyldes tilfeldig korrelasjon?

Problemstillingene i boka springer i alle retninger - fra KuKluxKlan, sumobrytere og lærere til narkolangere, perfekte foreldre og navnets betydning for hvem du blir. Den grunnleggende ideen er at vi ikke må ta sannheter for gitt, men gå under overflaten, se på tallene og sammenhengene. Det hele er fortalt på en engasjerende, morsom og interessant måte, og jeg sitter hele tida og nikker interessert.

Èn invending vil jeg imidlertid komme med: økonomi?

Greit nok at fortfatteren er økonomiutdannet, men å se på sammenhenger ved hjelp av tall er ikke unikt for økonomifaget, som statsviter og samfunnsviter generelt kjenner jeg meg igjen i mange av problemstillingene - og jeg tenkte til og med at denne boka skulle jeg gjerne ha lest da jeg satt og svettet over regresjonsanalyser og andre finurligheter i den kvantitative metoden. Her blir poenget med, og bakgrunnen for, metoden forklart enkelt, forståelig og sakling, samtidig som boka hele tida bærer i seg den grunnleggende metodekritikken som ethvert forskningsprosjekt må ha i seg.

"Så hvordan opererte egentlig gjengen? I realiteten mye på samme måten som amerikanske bedrifter flest, men kanskje aller mest som McDonald's. Det var slik at hvis du la organisasjonskartet for henholdsvis McDonald's og Black Disciples ved siden av hverandre, ville du knapt kunne se forskjell."

Lærerik lesning for late sommerdager!

Sære Norge

En svenskes syn på verdens særeste land.

Av Mattias Lindstedt.

Skoleåret 2002-2003 var jeg i Sverige på folkehøgskole, en opplevelse som gjorde meg til en enda større Sverige-patriot enn jeg allerede var, dette var sikkert bakgrunnen da ei god venninne gav meg denne i julegave et par år senere. Jeg har lest den før - uten at den ga det store inntrykket, men nå tenkte jeg å gjenlese den med mine nye perspektiver på det typisk norske i bakhodet.

Det tok ikke mange timene, dette er ei kort lita bok uten de store overraskelsene.

Svensken tar for seg diverse "særheter" som det klassiske dugnadsfokuset, matpakka og selvsagt 17.mai og nynorsk, før han fokuserer på de ulike landsdelene - han har altså bodd lenge nok i Norge til å få med seg trønderskrønen om barter, sørvestlandet som bibelbelte og Nord-Norge som bannskapens hjemland.

Som du kanskje forstår, så synes jeg det blir litt for enkelt. Han klarer ikke å formulere disse særhetene på en morsom måte, og han klarer heller ikke å tilføre noe nytt - noe som primært skiller Norge fra Sverige, som ikke bare er "Sært".

Boka er til alt overmål skrevet på svorsk - en språkform jeg i muntlig form, les: Skavlan, kan være ganske tilhenger av, men skriftlig funker det virkelig ikke!

"Trondheim är sannerligen en tämligen ordinär norsk by. Det som gjør den spesielt uinteressant och sær är egentligen innbyggerne. Litt trege personer som inte ser resten av världen som något positivt. Det finnes faktisk over 150,000 av dem, noe resten av Norge måste läre sig leva med."

Jeg tolker dette som et forsøk på å være morsom - og det funker ikke spesielt godt.

Pixley Mapogo

Av Tore Renberg.

Når bøkene er så drivende spennende og hjertegripende som denne, blir det bokblogging ofte...

Jarle Klepp, som vi kjenner og er så glad i fra Mannen som elsket Yngve, Kompani Orheim og Charlotte Isabel Hansen, har blitt 35 år og jobber som journalist i den smått kristenkonservative avisa Stavanger Aftenblad. Han drømmer fortsatt om å bli kjent for store ord, for å se kulturen med øyne ingen andre har - og nå skal han på gjenforeningskonsert med The Smiths i Oslo.

"Jarle lukket øynene. Jeg må få et grep om det, tenkte han. Det er noe...mer enn en konsert. Hva er det? Underkjeven gled, uten at han selv merket det, fra venstre mot høyre, og et ord hvisket i hjernen: Kunst?"

Språket driver historien fram så fort at jeg nesten ikke har tid til å puste. Karakterene er så gjenkjennelige, så ærlige og så ekte.

Ved å vise ærlig hvem Jarle Klepp er, viser Renberg også ærlig hvem vi nordmenn er - og det er ikke vakkert...

Denne går inn i historien som en av de absolutt beste - og jeg kan bare glede meg til en eventuell filmatisering av denne også!

Les, Les, Les! Renberg, altså.. Sukk..

Ingen er alene

Av Mattis Øybø.

En sekt står klare for verdens undergang i Frognerparken, kledt i hvitt og våkne for det som skal komme - men undergangen uteblir, og vi følger en av sektmedlemmenes psykologtimer. Hva fikk ham til å tro på undergangen?

Hele veien følger vi psykologens perspektiv - i det han dras nærmere og nærmere inn i sektens liv, og i det hans eget privatliv blir vanskeligere og vanskeligere å takle.

Dette var ei litt tyngre bok enn de jeg vanligvis leser, men ei veldig god bok. Den problematiserer tro og tvil, kunst og virkelighet, forholdet mellom psykolog og klient og mann-kvinneforholdet. Det er altså mye å ta tak i.

Jeg liker hvordan boka beskriver filmscener så levende at jeg ser at dette kunne ha blitt en unikt god film - og at den samtidig viser meg at filmmediet aldri ville ha klart å formidle dette like virkelig. Jeg liker hvordan psykologen mister kontrollen over terapien og klienten ender med å spørre: Hvordan har du det?

Og jeg elsker de to siste sidene - så sterkt som det kan sies.

Vi forteller hverandre historier for å overleve.