Den guddommelige tragedie

av Bergljot Hobæk Haff.

Afrika; imperialisme, apartheid, hvit mot svart, kristendom mot tradisjon. Kjærlighet, opprør, oppvekst, kamp og en menneskesønn.

Disse stikkordene beskriver noe av hva denne boka handler om. Jeg likte den godt, selv om det noen ganger gikk litt tregt å lese den. En av de største kvalitetene med boka er hvordan forfatteren gir hver enkelt person i boka sin stemme gjennom ulik språkføring i de forskjellige kapitlene.

Boka begynner med at et ungt, forelska par må skilles for å kunne tjene seg penger til å kunne gifte seg. Boka drives fram gjennom ønsket om at disse to skal kunne møtes - og ønsket om at de svarte i boka skal få sin frihet. I bakgrunnen møter vi hele tiden Gud og hans engel Gabriel, og deres tanker om dette som foregår i Afrika.

Anbefaler Hobæk Haff på det sterkeste! Henne skal jeg lese mer av!

Unfun. Skandinavisk misantropi 3.

Av Abo Rasul. 

Vulgært? 

"Det blir klart at Slaktus vil spille ut hele pornovifta; han tvinger fingrene som har vært i ræva inn i munnen min slik at de blir våte - ræva må i kjefften, dama må bite, eller slikke, seg selv i halen, hekken, fordøyelsessystemet må slå ring..." 

Sært? 

"Han var blekere enn liket i armene mine, ansiktet hans var pløsete av tårer, øynene hovne. Litt pysete til lege å være, tenkte jeg."

Vet ikke helt hva jeg skal si, det er noen år siden jeg leste de to første bøkene i skandinavisk misantropi-trilogien, og jeg liker de nok. På et eller annet nivå. 

Man må lese seg litt forbi og overse noe av det groveste og mest vulgære. Man må prøve å ikke tenke på hvor klin kokos maniac gal forfatteren må være. Og så må man tenke på hva han prøver å si. (Nå skal ikke jeg påberope meg noen stor kunnskap om litterær analyse eller litteraturteori - så alt jeg sier bør kanskje tas med en klype salt?) 

Men jeg syns hvertfall misantropien beskrives på en god måte - og at det sier noe om den verden vi lever i at det trengs noe så grovt som dette for å sjokkere og utfordre oss. 

Vil anbefale hele serien til deg som ikke lar deg skremme av ganske sterke og tydelige beskrivelser av voldtekt, sex og vold. 

Teori og praksis

Av Nikolai Frobenius.

"Og jeg selv? tenker han. Når han står ved siden av guttene på lekeplassen kjenner han en snikende uro. Han har langt krøllet hår som rekker ham til skuldrene, mens de andre guttene er kortklipte. De har kortbukser. Han har langbukse. De har t-skjorter. Han har bar overkropp. Han kikker nedover kroppen sin, den blodløse magen."

Romanen utspiller seg på Rykkinn, i Nikolais barndom på 70-tallet. Vi får skildret familieforhold, samfunnet og følelsen av å være annerledes. En følelse som dominerer i boka - de er annerledes, og det skal man ikke være.

Jeg liker boka godt, både språket og historien er veldig fengende og god. Forfatteren har brukt en del fotnoter, som ofte kan gå over flere sider. Dette har jeg et noe blandet forhold til - på den ene siden liker jeg ofte innholdet i fotnotene, men det forstyrrer også fokuset på selve historien litt.

Konklusjon: LES:)

Balladen om Jenna

Av Mari Lindbäck. 

"Langt fremme ser vi en haiker. Jeg er alltid solidarisk med haikere, særlig når det regner, og sier vi må stoppe. Jeg elsker haikere. Jeg sier til Brian at verden er vanskelig og at vi må hjelpe hverandre. Stopp bilen, sier jeg. Jeg mener det inderlig alvorlig helt innerst inne. Jeg føler meg kristen. Og god. Det er viktig for meg å føle meg god. Jeg trenger å være god. Den beste. Brian blir sur og vil ikke stoppe for baksetet er nedslått og det blir bare problemer, som han sier." 

Jennas første kjæreste, Rickard,  har dødd. Hun og hennes nåværende kjæreste, Brian, tar tingene hans i esker og kjører den lange veien hjem til mora til Rickard. Boka er tankene til Jenna - måten hun takler sorgen på. Hun føler mye alvorlig og intenst og fullstendig - for så å endre syn i neste åndedrag. 

Ungdomstid og tvil, med en kjerne i den intense sorgen og ensomheten Jenna føler etter tapet av Rickard. Godt beskrevet med en språkføring jeg har sansen for. denne vil jeg anbefale for den som liker å gråte en skvett når de leser, men som samtidig syns det er veldig greit med lettleste og kjappe bøker. Og som fortsatt husker hvordan det var å være verdens lykkeligste og verdens tristeste - på nøyaktig samme tid. 

Senor Peregrino

Av Cecilia Samartin. 

Fin historie, fint skrevet, men kanskje litt for enkelt? 

Noen sammenligner denne med Paulo Coelho - og det er kanskje det som gjør den litt for flat og hobbyfilosofisk. Men ser man forbi det opplagte, enkle og "filosofiske", er Senor Peregrino en fin bok. 

Jeg liker vennskapet som utvikler seg mellom Senor Peregrino og Jamilet, og jeg liker den iboende kritikken mot normaliteten som ligger i dette. 

Slutten (som jeg skal prøve å unngå å avsløre) er det som for meg ødelegger mye av boka - det er der mye blir for opplagt og enkelt, som kunne vært bedre hadde spørsmålene fått stå ubesvart. 

Men jevnt over er dette ei fin bok. 

Et hav av språk

Av Åshild Næss og Atle Næss. 

Når jeg leser bøker jeg skal bokblogge om, pleier jeg å lage et lite eseløre ved sitater eller artige historier jeg tenker at jeg kan bruke på bloggen. Et hav av språk har nå mange eselører! Jeg velger et par:

"Åshild bemerker lavt at ordet "turistattraksjon" får en ny mening her - det er turistene som er attraksjonen." 

"Språksamfunn som innretter seg så klønete at selve språket legger begrensninger på hva som kan og ikke kan snakkes om, finnes nok ikke utenfor George Orwells roman 1984."

Resten av de gode sitatene bør du få med deg gjennom å lese hele boka, denne var finfin underholdning og samtidig en miks av god læring om et av verdens mest interessante tema; språk! 

De to forfatterne bytter på å skrive, og det framgår bare av tema, og av om den andre forfatteren omtales med navn, hvem som skriver. De delene Åshild har skrevet, handler om spårklige fenomener og språkkunnskap. Faren hennes, Atle, har skrevet kapitlene som handler om kulturen på stillehavsøyene og om hvordan det oppleves å være med en lingvist på feltarbeid på en fjerntliggende øy, langt fra den verden vi kjenner. 

Denne anbefales så mye at jeg nesten ikke har ord! 

(jeg kan illustrere hvor mye jeg likte den med å si at jeg begynte å le høyt mens flyet jeg satt i landet i helga - det er langt, langt unna normalen for meg...) 

Trekkoppfuglen

Av Haruki Murakami. 

"Hvis folk levde evig - hvis de aldri ble eldre - hvis de bare kunne fortsette å leve her i verden, aldri dø, alltid være friske - tror du da de ville gidde å tenke så mye over tingene, slik vi gjør nå? Ikke sant, vi tenker på alt mulig rart - filosofi, psykologi, logikk. Religion. Litteratur. Jeg innbiller meg at hvis det ikke fantes noe som het død, så ville kompliserte tanker og ideer som det der aldri ha blitt til." 

Trekkoppfuglen er enda en murstein av ei bok, og jeg ble lei. Veldig lei. Den startet fint, en spennende handling, med at kona til hovedpersonen plutselig en dag forsvinner. Han prøver å finne henne, og tror at de historiene han får om hva som har skjedd, ikke stemmer, han bestemmer seg da for å ikke gi opp. Og som leser ville jeg virkelig vite hva som hadde skjedd med henne. 

Handlingen kretser hele tiden rundt et underliggende problem; hva er sant? Hvordan kan man vite hva som er virkelig? Men mot slutten ble det rett og slett for mye, boka klarte ikke å holde på spenningen, slik at jeg fortsatt ville vite hva som hadde skjedd med kona til hovedpersonen, alt som sto i hodet på meg som leser, var å bli ferdig. 

Nå virker jeg i overkant negativ, og mot slutten var jeg nok det, men samtidig er Murakami en virkelig god forfatter, og i flere deler av boka blir jeg dratt inn i et univers av sannet, drøm, japansk historie og storpolitikk. En univers jeg ønsker å bli kjent med, og et univers som åpner opp for å stille spørsmål ved de tankene man har tenkt før. 

Til slutt: Les Murakami, men kanskje heller for eksempel Kafka på stranden (NYDELIG!) eller en annen av de kortere bøkene hans. Og hvis du er litt mer standhaftig enn meg, er nok denne også absolutt lesbar.