Drømmehjerte

Av Cecilia Samartin.

Tusen ganger bedre enn Senor Peregrino som jeg tidligere har blogga om! Våkenetter og lykke/sorg-tårer om hverandre! Anbefales!

Søskenbarnene Nora og Alicia lever et lykkelig overklasseliv på Cuba mot slutten av femtitallet - så kommer revolusjonen og livene deres blir snudd fullstendig på hodet. Vennskapet mellom de to jentene skildres på en unik måte, og forholdene på Cuba både før og etter revolusjonen er beskrevet med kjærlighet og innlevelse. Fargene og luktene overføres til meg som leser, og jeg drømmer meg virkelig bort. Samtidig er det en spenning, som kombinert med min viten om at Castro fortsatt sitter med makten på Cuba, bærer boka framover slik at den alltid er vanskelig å legge fra seg. For hvordan kommer det egentlig til å gå med de to jentene?

Det eneste jeg har å utsette på boka, må være forsøkene på filosofering av samme type som i Senor Peregrino og Paulo Coehlos forfatterskap - alt våset om et "drømmehjerte" og et vanlig hjerte blir for dumt for min del...

Men les den!

Senor Peregrino

Av Cecilia Samartin. 

Fin historie, fint skrevet, men kanskje litt for enkelt? 

Noen sammenligner denne med Paulo Coelho - og det er kanskje det som gjør den litt for flat og hobbyfilosofisk. Men ser man forbi det opplagte, enkle og "filosofiske", er Senor Peregrino en fin bok. 

Jeg liker vennskapet som utvikler seg mellom Senor Peregrino og Jamilet, og jeg liker den iboende kritikken mot normaliteten som ligger i dette. 

Slutten (som jeg skal prøve å unngå å avsløre) er det som for meg ødelegger mye av boka - det er der mye blir for opplagt og enkelt, som kunne vært bedre hadde spørsmålene fått stå ubesvart. 

Men jevnt over er dette ei fin bok.