Fire kvinner møtes på latinkurs, og innser at de bærer på den samme typen frustrasjoner: Frustasjonen over menn; menn som utnytter, menn som tar æren for kvinners arbeid, menn som slår, menn som subtilt og diskret, tilsynelatende uskyldig, ser på seg selv som overlegne kvinnene. Løsningen blir å danne en kjerringklubb, og hevne seg på noen av disse mennene.
Språket er lettflytende, spenstig og lekent, historien spennende, engasjerende og god. Helene Uri er en av mine favorittforfattere, og det kommer hun nok neppe til å slutte å være med det første.
"Virago, presiserte Ella. - En sterk, modig kvinne.
- Det er oss, sa Frøydis.
- I et nøtteskall, konstaterte Celeste.
- Viragoene, sa Jenna og nikket. Jeg liker klangen.
- Pluralisformene er viragines, sa Ella sakte. - Men jeg tror vi driter i grammatikken."
Noe av det beste med boka er måten Uri beskriver karakterene i boka - gjennom innblikk i tankene til kvinnene blir vi presentert for typetypiske kvinner med varme, humor og sjel.
2 kommentarer:
Jeg både likte den og ikke likte den. Jeg trekker på meg mine egne røde strømper både støtt og stadig, men jeg syns faktisk denne boka tidvis ble litt vel svart/hvitt i beskrivelsen av kvinner og menn. Men jeg elsket latinen, da. Vurderer sterkt å kjøpe meg den latin for nybegynnere-boka som det refereres til:)
Eg fekk denne i posten nyleg, sjølv om eg trudde eg hadde avbestilt ho. Eg kjem nok til å lese ho, likevel.
Legg inn en kommentar