Elskede Sputnik

Av Haruki Murakami.

Murakami begynner å bli en av mine absolutte favorittforfattere, og denne passer meg perfekt. Det er drømmende, romantisk, virkelighetsnært samtidig som det er overnaturlig. Murakamis forhold til "den andre siden" er, på tross av sitt overnaturlige vesen, lett å godta, lett å forelske seg i og virkelig god lesning.

"- for det er jo tross alt ikke for å underholde oss mennesker at jordkloden sliter og strever runde etter runde rundt sola -"

Jeg-personen skriver om sin beste venn og store kjærlighet, Sumire. Sumire skriver, er annerledes og snakker - helt til hun får seg jobb, forelsker seg i sin kvinnelige sjef og starter et nytt og annerledes liv. På en reise i Europa sammen med sjefen forsvinner Sumire - og vennen prøver å forstå hva som kan ha skjedd gjennom å lese dagboka hennes.

Dette er en stor og god leseopplevelse, og jeg vil spesielt anbefale den som førstebok hvis du vil prøve deg på Murakami - den er en av de korteste, men har likevel mye av det fineste i seg.

Baby Jane

Av Sofi Oksanen.

Jeg vil spy, gråte, kaste noe i veggen, falle ned i bunnløs fortvilelse. Sjelden har jeg blitt SÅ slått i bakken av ei bok.

Den handler om psykisk helse, om seksualitet, om kjærlighet, om klasseforskjeller, om ansvar, moral, muligheter. Den er så rå og ekte, den viser ting jeg ikke visste fantes, og beskriver mennesker med ord jeg ikke har sett sammen før.

"Piki var helt klart stans coolaste flata när jag som ung flicka kom till Helsingfors och var helt oerfaren ifråga om kvinnor.", slik starter Baby Jane - og de første to kapitlene er en kjærlighetsfull og beundrende beskrivelse av Piki. Men hele tiden surrer den lille stemmen under - er Piki egentlig så perfekt som hun liker å framstå? Hva skjuler hun?

Jeg sier noen ganger at jeg er skeptisk til bøker som vinner litteraturpriser, bøker som kan være pensum - de er jevnt over ikke noe for meg, men denne er et hederlig unntak. Oksanen er absolutt en ny favoritt!

Min kamp. Fjerde bok.

Av Karl-Ove Knausgård.

En sex-hungrig attenåring reiser til et bittelita nordnorsk bygd for å undervise på en ungdomsskole. Han vil skrive, drikke og komme seg bort fra det gamle livet. Hvis han ikke kan skrive, kan han like gjerne være død, sier han.

Hele Min kamp sirkler rundt forfatterdrømmen. Om behovet for å skrive. Om tanker, ideer og å forstå verden - og om hvor sårt og vanskelig livet er.

Jeg sluker denne med like stor glede som de tre foregående. Jeg liker skrivestilen, jeg elsker vekslingene mellom livsfaser, sammenhengene som skapes - og sammenhengene som vises i nettopp det at det ikke er noen sammenheng.

Gutten drømmer om sex. Han drømmer om å skrive. Han drømmer om å vite hva han skal. Han prøver å fungere i samkvem med ei sliten mor, en stadig mer alkoholisert far, besteforeldre som gir opp , og ikke minst, en bror som han ser opp til med uendelig beundring - men egentlig ønsker han mest av alt bare å bli bekreftet, godtatt og noen.

Domedagen gryr

Av Arto Paasilinna.

Latteren sitter ikke like løst i denne som i andre bøker av Paasilinna, men den er god underholdning og til tider ler jeg høyt.

En skogshugger midt i de nord-finske skogene redder livet til en rik foretningskvinne, og som takk vil hun sende ham på reise for å gjøre ham til en ekte gentleman. Motivet er kjent for den som har vært borti Paasilinna tidligere. En bygdemann som møter verden, komiske episoder. Det absurde når det lokale og det internasjonale møtes.

"Det var nog dags att Hermanni lärde sig dansa på riktigt. De började med vals. Ragnar Lundmark instruerade Hermanni i hur han artigt skulle gå fram til sin dam - det vill säge i det här fallet överste Lundmark - stanna tre steg ifrån, se henne i ögonen, buga lätt for att därmed tilkännege sin avsikt."

Til tider ble det litt kjedelig, jeg lurte på hva som var poenget, men så kom slutten. Slutten. Så fin som den kunne bli, og gjorde at jeg ikke kan slutte å smile.

Min kamp. Tredje bok.

Av Karl-Ove Knausgård.

Dette er den beste oppvekstskildringa jeg har lest. Rett og slett. Boka starter når Karl-Ove er en liten gutt i førskolealder, og slutter på slutten av ungdomsskolen. I mellomtida er beskrivelsene av barneårene så levende og ekte som ingen har skrevet det før. Knausgård klarer på en helt unik måte å ta barnet på alvor. Det er sjuåringens redsel for pappa som er beskrevet. Det er trettenåringens funderinger rundt jenter, pupper og kyssing som er beskrevet. De første forelskelsene er beskrevet så hjertelig og med så stor innlevelse at jeg blir varm om hjertet.

Selv om du ikke er en Knausgård-fan, selv om du mot formodning ikke likte første og/eller andre bok, bør du lese denne. Den står godt som et eget verk, med alle barndommens gleder og sorger, redsler og håp i seg.

Samtidig er denne definitivt med på å utdype de andre bøkene. Barndommen som bakteppe for voksenlivet. Mannen Karl-Ove, Forfatteren Karl-Ove fantes allerede i den lille guttekroppen. Min kamp så langt står for meg som et prosjekt med en kjønnsagenda. De siste årene har det vært skrevet en del om mannsrollen. Om mannens posisjon i det "femininiserte samfunnet". Dette synes jeg utdypes godt gjennom hvilke episoder, hvilke personlighetstrekk for fremheves i disse bøkene. Ambivalensen til den moderne mann, vokst opp med kommentarer om sine umandige trekk.

Ekstremt høyt & utrolig nært

Av Jonathan Safran Foer.

Denne slo meg i magen, tok pusten fra meg og klemte meg inn i et hjørne. Den er så fin!

Oscar har mistet faren sin i angrepene mot New York 11.september, og vi følger ham gjennom sorg, smerte og forsøk på å håndtere en hverdag uten pappa.

Parallellhistorien følger Oscars besteforeldre, en rømning fra krig i Europa og hvordan kjærlighet er mulig når det er så mye sorg i verden. Personlig foretrekker jeg kapitlene om Oscar, språket er bedre, historien har mer driv og jeg har er medfølelse med ham. Når det er sagt, er de to historiene med på å utfylle hverandre og forfatterens språklige presisjon i det han skifter perspektiv er imponerende.

Å avslutte 2011 med ei så nydelig bok gjør at det er lett å gå inn i det neste året med forhåpning om mange gode leseopplevelser også i 2012.

Min kamp. Andre bok

av Karl-Ove Knausgård.

Der Første bok startet litt tregt, etter min smak, er Andre bok kjapt i gang. Driver meg framover, veksler i fokus og har et språk som er så godt at innholdet nesten blir underordnet. Ikke at innholdet er uinteressant, det er tankevekkende, smertefullt, følelsesmessig og spennende.

I denne boka er vi for det meste i nåtida - og i den nære fortida. Det handler om vennskap, om kjærlighet, om nordmenn og svensker, menn og kvinner og barn og foreldre. Og, ikke minst, om å skrive. Om forfatterens forløsning og leserens oppgitthet.

Hvis jeg skal si noe negativt om Min kamp, må det være at bøkene er så lange at det er vanskelig å holde sammenhengen. Vanskelig å huske hva som skjedde i starten når du kommer til slutten - jeg sitter igjen med et ønske om å lese hele boka en gang til, nå, med en gang.

Jeg har lovet meg selv å ikke kaste meg på Tredje bok helt med en gang, men det blir vanskelig, for jeg gleder meg. Mye.