En komikers oppvekst

av Jonas Gardell. 

(Livet uten internett fører til flere ting: en av dem er at det tar en del dager fra jeg leser ut ei bok til jeg får blogga om den - så jeg vet ikke om jeg husker alt så nøye lengre...) 

Denne har jeg lest en gang før, men jeg begynte å tenke på den for en stund siden, og fant ut jeg skulle lese den igjen. Den er så fin! Helt nydelig! 

Den handler om en liten gutt, Juha og hans harde strev med å passe inn, og med å finne sin plass i det harde hierarkiet barndommen er styrt av. Innvevd i barndomshistorien, er en rekke brev den voksne Juha skriver. Etter hvert kommer det fram hvem mottakeren av brevene er, og man får en vond følelse i magen. Barndommen har formet Juha på mange måter, og det er tydelig at han innerst inne fortsatt er denne mistilpassede gutten som har bare et ønske: oppmerksomhet! 

Som sagt: FIN; FIN; FIN! Les.... 

Tusen strålende soler

Av Khaled Hosseini.

Jeg starter med noen fine sitater: 

"Vet du hva han hadde fortalt konene sine, for å forsvare seg? At jeg tvang meg innpå ham. At det var min feil. Didi? Skjønner du? Det er det det vil si å være kvinne i denne verden." 

Hun husket at Nana en gang hadde sagt at hvert snøfnugg var et sukk fra en krenket kvinne et eller annet sted i verden. Alle sukkene drev opp på himmelen, samlet seg i skyer og ble til små biter som falt stille ned på menneskene. 

Som en påminnelse om hvordan kvinner som oss lider, hadde hun sagt. Hvor taust vi tåler alt som skjer med oss. 

Hun tenkte på Azizaz stamming, og på hva Aziza hadde sagt tidligere om sprekker og kraftige kollisjoner i dypet, og at noen ganger er alt vi ser på overflaten bare en svak rystelse. 

Tusen strålende soler er en bok jeg har gledet meg til å ta fatt på helt siden jeg leste Drageløperen. Med store forventninger satte jeg altså i gang med denne boka, og den svarte til forventningene - den er helt på nivå med Drageløperen. Det eneste negative må være at de to bøkene på noen måter er litt for like, slik at jeg ble litt lei av å høre om Taliban - men samtidig er det jo minst like viktig at man får høre om grusomhetene i Afghanistan som andre steder... 

For meg er den fremste kriteriet for om en bok er god om den fikk meg til å gråte. Tusen strålende soler fikk meg til å gråte lydløse smertefulle tårer. Tårer av dårlig samvittighet over å være født som norsk kvinne. Og tårer over at handlingene i boka skjer hver dag, akkurat nå, flere steder på jorda - kanskje til og med i naboleiligheten din? 

(hvis det skulle være noen tvil - her har jeg endelig tatt stiling til en bok - og jeg anbefaler den sterkt!) 

En kald dag i helvete

Av Anne B. Ragde. 

En av årets julegaver er nå lest ferdig. Baksideteksten sier at dette er en erotisk roman. Etter å ha lest den, tenker jeg at erotikken nok var litt vag - men det er jo noe som "ikke egner seg for barn" i den. 

Maktforholdet mellom mann og kvinne blir tatt opp i denne romanen, som handler om et par som bor ute i ødemarka sammen med mannens hunder. Den seksuelle makten mannen har over kvinnen illustrerer den totale makten han har også over andre områder av livet av hennes.

Skildringene av den kalde isolerte vinteren og hundenes råskap er det som gjør dette til en god roman. 

Romanen ble første gang utgitt i 1995 med tittelen ...før jeg kommer tilbake. Romanen er ikke bedre enn at jeg tror grunnen til at den nå er relansert, er suksessen med Berlinerpoplene. 

Min konklusjon er helt medium... (noen vil kanskje mene at den meir eller mindre useriøse bokbloggen snart må ta klare standpunkt til noen bøker - men jeg kan ikke gi noen garantier for det.) 

Vente, blinke - eit perfekt bilete av eit personleg indre

av Gunnhild Øyehaug.

Denne er jeg ikke sikker på hva jeg mener om. Den er fin. Noen steder et perfekt bilde av et personlig indre, som undertittelen sier. Noen ganger bare rar. Og forvirrende. Mange historier foregår parallellt og vi kommer nært inn på mange ulike mennesker - som igrunn ligner hverandre mer enn de aner.

"Alltid prøvde ho å sette ting saman , både som lesar av litteratur og som menneske som søkte andre menneske, og alltid mislukkast ho".

Jeg vet ikke om jeg kan si noe klokt om denne. En fin bok, som krever at man ikke ønsker seg en forståelig og klar historie, men at man aksepterer det kaoset og den forvirringa som gjennomsyrer romanen. Les den, eller ikke. Hvem vet?

Harens år

av Arto Paasilinna.

Denne har jeg gått rundt og trodd at jeg har lest tidligere - men en kveld i bokmangel og desperasjon tenkte jeg at jeg kunne gjenlese den, og oppdaget at jeg sist gang hadde stoppet etter ca 20 sider. Skjønner ikke hvorfor, for dette var en fin historie.

Boka handler om en journalist som en sen kveld etter et oppdrag kjører på en hare midt i de finske skogene. Han har da ikke samvittighet til å la denne haren ligge i skogen med brukket ben, og tar derfor haren med seg videre i livet. Dette blir starten på et nytt liv for mannen, som sammen med haren reiser bort fra kone og jobb i storbyen, for å leve som omstreifer og løsarbeider i de finske skogene. På sin vei møter mannen mange mennesker og dyr, og det er møtene med disse som skaper stemningen og spenningen i boka.

Jeg vil absolutt anbefale denne, men må (av erfaring) poengtere at det er viktig at man holder ut forbi en litt treg start - for etterhvert blir det bedre.

(for de som ikke har les Kollektivt selvmord av samme forfatter, vil jeg legge til at den er enda bedre)

Monster

Av Knut Nærum. 

I natt har jeg hatt enda en søvnløs natt over en litt for spennende bok. Jeg trodde at selv om Monster er en skrekkroman, ville det være mest samfunssatire og humor når det kom fra Knut Nærum. Det var det ikke. Jeg så isbjørner bak hvert et vindu i natt. 

Isbjørnene i Monster har, på en litt Jurassic Park-aktig måte, gått sammen i flokk, begynt å kommunisere og er ute etter å ta mennesker. Kombinert med en kritisk brodd mot samfunnsstrukturene og usikkerhet og redsel også overfor andre mennesker, er det en nervøs stemning gjennom hele boka. 

Les den! (men husk å lukk dører og vinduer før du begynner å lese...) 

Saman er ein mindre aleine

av Anna Gavalda. 

Mens jeg har lest denne boka har jeg angret litt på at jeg begynte på dette bokbloggeprosjektet. Jeg har lovet meg selv at jeg skal offentliggjøre min mening om alle (skjønnlitterære) bøker jeg leser - slik at jeg selv har en minnebank, og slik at dere andre forhåpentligvis kan få noen lesetips. 

Men... så til grunen til at jeg ikke vil blogge om denne. Det er skummelt. Kan ikke blogge om en bok ALLE elsker - når jeg selv ikke elsker den. Sånn, der var det sagt. 

Jeg elsker IKKE denne boka. Ikke dermed sagt at den er helt grusom, men ikke før i siste fjerdedelen av boka begynte jeg å like den. Før det syns jeg den var ganske skuffende. Kanskje skyldes det at jeg hadde for høye forhåpninger i utgangspunktet? 

Det som er fint med boka er utvilsomt slutten, så jeg vil anbefale de som starter på denne å holde ut - det blir finere etterhvert. Historien i seg selv er også veldig fin, så jeg vurderer sterkt å se filmen - tror den er ei sånn bok som faktisk funker bedre som film enn som bok. Det sier jeg fordi det som jeg likte minst med boka var at den er skrevet med mye bruk av replikker. Mange replikker. Noen liker sikkert å lese slike bøker, men for meg blir det for lite sammenheng og flyt. 

(som nordist tør jeg nesten ikke nevne den andre grunnen til at jeg ikke elsker denne boka - den norske oversettelsen er på nynorsk - og det passet rett og slett ikke...)