tirsdag 9. desember 2008

Saman er ein mindre aleine

av Anna Gavalda. 

Mens jeg har lest denne boka har jeg angret litt på at jeg begynte på dette bokbloggeprosjektet. Jeg har lovet meg selv at jeg skal offentliggjøre min mening om alle (skjønnlitterære) bøker jeg leser - slik at jeg selv har en minnebank, og slik at dere andre forhåpentligvis kan få noen lesetips. 

Men... så til grunen til at jeg ikke vil blogge om denne. Det er skummelt. Kan ikke blogge om en bok ALLE elsker - når jeg selv ikke elsker den. Sånn, der var det sagt. 

Jeg elsker IKKE denne boka. Ikke dermed sagt at den er helt grusom, men ikke før i siste fjerdedelen av boka begynte jeg å like den. Før det syns jeg den var ganske skuffende. Kanskje skyldes det at jeg hadde for høye forhåpninger i utgangspunktet? 

Det som er fint med boka er utvilsomt slutten, så jeg vil anbefale de som starter på denne å holde ut - det blir finere etterhvert. Historien i seg selv er også veldig fin, så jeg vurderer sterkt å se filmen - tror den er ei sånn bok som faktisk funker bedre som film enn som bok. Det sier jeg fordi det som jeg likte minst med boka var at den er skrevet med mye bruk av replikker. Mange replikker. Noen liker sikkert å lese slike bøker, men for meg blir det for lite sammenheng og flyt. 

(som nordist tør jeg nesten ikke nevne den andre grunnen til at jeg ikke elsker denne boka - den norske oversettelsen er på nynorsk - og det passet rett og slett ikke...) 


Ingen kommentarer: