Dager i stillhetens historie

Av Merethe Lindstrøm.

Det er så sårt, så vart, og samtidig med en spenningskurve som gjør at jeg vil lese videre. Vi blir kjent med et eldre ektepar, hvor han har blitt dement og sluttet å snakke, og hun tenker tilbake på et langt liv og en lang familiehistorie, samtidig som også hun forvirres av døtrenes raske tempo og stadige forslag.

Flere deler av familiehistorien er flettet sammen, og nåtid og fortid sys knirkefritt sammen slik at vi hele tiden vil vite mer. Hva skjedde egentlig i Episoden? Hvorfor måtte de la den gode vaskehjelpen gå? Det er så mye som har vært vanskelig, og så mye som må tenkes på.

Det jeg liker minst, er forsøket på en Anne Frank-aktig historie om livet i dekning under andre verdenskrig, men samtidig er den et nødvendig bakteppe for å forstå nåtidshandlinga.

Jeg anbefaler denne, det er sterkt uten å være overtydelig.

Feministsvin

Kvinner i en pornofisert kultur.
Av Ariel Levy.

Dette er en ganske grundig, men samtidig lettlest, analyse av hvordan det har seg at det plutselig har blitt trendy å kle seg som pornoskuespillere, mens man påberoper seg at det er frigjørende og i feminismens navn.

Levy beskriver hvordan pornoens estetikk har påvirket kulturen vår på en måte som i seg selv er degraderende for kvinner - og menn. Hvordan unge jenters selvfølelse har blitt sterkere og sterkere knyttet til det å være sexy - i betydningen pornografisk, men fortsatt jomfru. Dette knyttes så opp mot feminismen, og hvordan feministbegrepet forsøkes tatt over av de som for eksempel hevder at feminisme er å støtte alt jenter gjør, uansett.

Det er lett å dra paralleller til den norske kulturen. Hvordan feministene som kritiserte Tone Damlis nakenhet i musikkvideoer selv ble kritisert for å være antfeministiske. Kampen om begrepene er i gang, og den er viktigere enn noen gang.

Les, og bli litt klokere, det trengs!

Stillstand

Sivilisasjonskritikk på lågt nivå.
Av Agnes Ravatn.

Agnes Ravatn har dratt rundt på stedene der tida står stille, og skriver med en kombinasjon av humor og samfunnskritikk om hva som skjer, og ikke skjer, der.

Hun er i kloster, og lar seg sjokkere av at ingen andre følger klosterreglene. Hun er på sykehuskafe, og later som hun er syk for å få medfølelse fra andre pasienter. Hun går på babykino og blir sint på grunn av all babygråten og bleieskiftinga.

Hele veien er det en kombinasjon av selvutlevering og tørr ironi som jeg liker godt.

Morsom liten sak.

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Av Kjersti Annesdatter Skomsvold.


Jeg vil ikke fortelle noe særlig om handlinga og situasjonene i denne boka, den gjør seg best når du får gaven av overraskelser mens du leser. Men det er så fint, så fint. Så rørende, men samtidig morsomt. Så universelt, men samtidig spesielt. Og slutten, slutten er uten sidestykke og vakker.

(og med dette bestemmer jeg at leselysten offisielt begynner å komme tilbake) 

Jeg drepte Sjeherasad

En sint arabisk kvinnes bekjennelser.
Av Joumana Haddad.

Jeg har egentlig ikke ord for å beskrive følelsen av å lese noe som gir meg så mye. Jeg kommer til å lese denne en gang til, da med blyanten i hånda, klar til å skrive notater og streke under.

Sjeherasad fra Tusen og én natt  - er hun en foregangskvinne, noen vi skal se opp til, eller fulgte hun bare samfunnets krav til henne som kvinne?

Haddad skriver om det å være kvinne, om det å være forfatter og det å være araber - og om å være kvinnelig arabisk forfatter. Hun skriver om erotikk, om språk, om religion, om feminisme og samfunn. Tankene hennes slår meg i bakken og gir meg et slag i trynet. De vekker meg og får meg til å nikke enig, bli skremt av meg selv og bli engasjert for framtida.

"All dobbeltmoralen, alle forsakelsene, all frustrasjonen og alle begrensningene som jeg og andre arabiske forfattere har opplevd og fortsatt opplever, rammer kvinner på en langt mer tyrannisk måte enn de rammer menn."

Jeg skal lese den én gang til - du bør også lese den!

Svartebok over norsk asylpolitikk

Av Rune Berglund Steen.

Dette er ei bok til å bli sint, forbanna og dypt deprimert over. Det er ei viktig bok. Samtidig er det noen ganger ei litt for enkel bok.

I Svarteboka settes det opp seks påstander om norsk asylpolitikk, og de forsøkes bevist gjennom eksempler og beskrivelser. Eksemplene er gode. Tåredryppende. Eksplisitte. Nødvendige. Men de er bare eksempler, sitter jeg med en evig følelse av. Kunne man ha skrevet akkurat samme bok fra den andre sida? Boka om hvordan Norge "slipper inn" for mange asylsøkere? Boka om de som reiste tilbake uten å bli torturert? Kanskje... Det er det som gjør at jeg ikke lovpriser denne boka helt og holdent.

Likevel er det ei bok jeg vil anbefale. Det er en sak jeg brenner for (og som det er vanskelig å forstå at noen kan være likegyldig til) - mennesker i ytterste nød blir behandla nesten verre i Norge enn de har blitt på hele sin flukt hit. Den norske staten, under ei rødgrønn regjering som noen av oss trodde kunne bli en humanisering av politikken, strammer inn, sender til tortur, bryter menneskerettigheter.
Det gjør vondt og jeg blir så sint, så sint, så trist....

Broken English Spoken Perfectly

av Stewart Clark.

Hysterisk morsomme sitater på "Perfect Broken English". Det er sjelden jeg ler høyt på bussen, men denne var alt for morsom til å leses offentlig.

Anbefales for alle som liker språk.

Min favoritt:
"Under et besøk i USA ble kong Olav en gang introdusert på denne måten av en amerikans senator: This is King Kong Olav."