Jeg fortalte venninna mi, I, at jeg hadde lånt denne på biblioteket før jul, da så hun på meg med triste øyne og sa: Stakkars deg! Og gjennom første halvdel av boka var jeg skremmende enig med henne. Makan til treg progresjon!
Boka handler om akkurat det tittelen sier: Uke 43, og den er skrevet i en slags sanntid - alt går like sakte som i virkeligheten. Hver minste detalj skal dokumenteres, vi skal virkelig føle på kroppen hvor kjedsommelig livet til hovedpersonen Solveig er. Hun er nyansatt litterturviter på en bygdehøyskole - og har det jeg vil kalle en vennskapsforelskelse i kollegaen Hilde. Vennskapsforelskelsen består i at hun ser opp til og ønsker nærkontakt med Hilde på et nivå som grenser til det sykelige. Det er dette vennskapsforholdet som etterhvert hever boka noen grader. Mot slutten leste jeg med min vanlige lese-iver, ikke bare for å "komme meg gjennom det".
Mitt forhold til Hanne Ørstavik var på forhånd noe ambivalent, jeg likte i grunn Presten da den sto på pensumlista på grunnfaget, men samtidig blir jeg minnet om han forelesern som var så litteratursnobb at jeg seriøst vurderte å droppe hele nordiskstudiet, og så snart jeg ser noen av de trkkene ved "god" litteratur som han var opptatt av - da kommer piggene ut, og jeg blir negativ. Denne boka bekreftet i litt for stor grad de negative tankene, så jeg kommer neppe til å lese mer av Ørstavik med det første, ei heller anbefaler jeg deg å lese denne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar