lørdag 25. desember 2010

Ø

Av Knut Nærum.

Jeg fikk én av bøkene på ønskelista i julegave, og nå har jeg brukt første juledag til å lese den. Lettlest, i aller høyeste grad, lattervekkende, i enda større grad.

Knut Nærum er som jeg tidligere har nevnt en favoritt - og han skuffer ikke denne gangen heller. Jeg ler høyt allerede på første side når jeg får disse valgene:

"-Jeg aksepterer Vilkår og betingelser, jeg ønsker å fortsette.
-Jeg ønsker å avbryte.
-Jeg har lest Vilkår og betingelser."

Og så fortsetter det med fire sider (med liten skrift) med Vilkår og betingelser.

Nærum parodierer det meste, og alle parodiene jeg forstår er gode - men han parodierer også forfattere og litteratur jeg ikke har vært borti, det er ikke alltid like bra - for meg.
På samme måte som Å er dette kvalitetshumor på sitt beste - Les den, du har garantert stor glede av det!

torsdag 9. desember 2010

Alle mine kjære

Av Alice Sebold.

"Ikkje ver uroleg Susie, han har eit godt liv. Han er fanga i ei perfekt verd."

Allerede den første sida i denne boka er så gripende at jeg måtte lese den tre ganger. Hjertet stopper på annenhver side, tårene ligger rett bak øyelokkene og jeg må stadig vekk gjenta ei setning fordi det er så vakkert.

"Namnet mitt var Salom, som fisken. Fornamn: Susie. Eg var fjorten då eg blei myrda den 6.desember 1973."

Susie forteller fra himmelen om sin egen død, hvordan hun har det i himmelen - og mest av alt om hvordan familien hennes prøver å leve videre uten henne.

Hun skildrer er familie i oppløsning, en gjenlevende søster som lever i skyggen av sin døde søster, en liten bror som prøver å være en del av familien og venner som lever med et minne som er sterkere enn de vet hvordan de skal takle. Og hun skildrer drapsmannen sin. Hun ser tilbake til barndommen hans, og hun ser de andre drapene han har utført.

Dette er en av de sterkeste og fineste bøkene jeg har lest.


torsdag 2. desember 2010

Tjue

Av Espen Haavardsholm.

Det er i sånne tilfeller som dette at bokbloggen virkelig kommer til nytte. Jeg husket at jeg hadde lest Gutten på passbildet. Jeg husket vagt at jeg likte den, men ingenting om hva den egentlig handlet om. Så sjekket jeg dette innlegget.

Tjue handler om de samme to guttene som er hovedpersonene i Gutten på passbildet. De er nå tjue år, og lever sekstitallets studentliv i Oslo. Vi er med dem på reise gjennom Europa, på kjæresteturer til hytter i Rondane og på fine middager med forlag i stadige forsøk på å bli publiserte forfattere.

Tjue er et godt tidsbilde, en god historie og skrevet med stilfullt og godt språk.

En av tingene jeg virkelig liker, er at kapitlene starter med et nyhetsbilde som plasserer handliga så tydelig i tid og sted: ""Til jonsok opptrer Mick Jagger, Keith Richards og resten av The Rolling Stones på en konsert i Messehallen på Sjølyst."
"I regi av Unge Kunstneres Samfund blir Månedens Bilde presentert for Oslofolk, i en montør som er satt opp ved den nordlige Stortingsløven."

Men Tjue er også et sterkt portrett av en ung mann: "Jeg forestiller meg ofte det, at det er noe alvorlig gærnt inni hue på meg et sted, for noe av det jeg ser for meg når fantasien først begynner å havne på villstrå, er så drøyt at jeg ikke kunne ha fortalt det til noen."

lørdag 20. november 2010

Skyformasjonane på San Franciscos sørhimmel i grålysninga 30.april 1882 og grunnane til at vi ikkje har sett namn på dei. Reiser mellom språk.

Av Rolf Theil.

Jeg liker språk. Jeg liker å lese fagbøker. Jeg liker å lese populærvitenskapelige bøker om språk. Men jeg liker ikke å lese fagbøker kamuflert som populærvitenskap, det må svare til forventningene.

På tross av enkelte finfine gullkorn fra den språklige stjernehimmelen, noe ny innsikt om språk og en del interessante perspektiver fra en retning av faget som jeg ikke er alt for kjent med, så var ikke dette noen høydare.

Jeg irriterte meg over Theils hang til å bruke de minst frekvente ordene i det nynorske skriftspråket, jeg irriterte meg over at det var for faglig, og jeg irriterte meg over at den så ut til å aldri ta slutt.

Likevel skal du ikke avvise muligheten til å lese denne, jeg lærte mye, spesielt om afrikanske og asiatiske språk og kulturer som jeg kjenner alt for lite til. Hadde jeg lest den som lærebok, hadde jeg nok likt den godt - det blir bare feil som sengelektyre.

lørdag 6. november 2010

Prosten og hans forunderlige tjener

Av Arto Paasilinna.

"Prosten fremhevet at ekteskapet var en hellig og forpliktende institusjon, og for å understreke sine ord, gnukket han brennesler i fjeset på brudgommen. Slik kom de til enighet om at brudgommen skulle gå lydig tilbake til kirken, hvor prosten skulle sørge for at den avbrutte vielsesseremonien ble fullført som seg hør og bør."

Med en alltid ironisk undertone, fengslende valg av ord og humoristisk vri på alt skriver Paasilinna om en finsk prest som får en bjørnunge i gave. Vi får så følge presten og bjørnen gjennom det vanlige Paasilinna-landskapet av mørke finske skoger - men også til det gamle Sovjet og på en sjøreise på Svartehavet.

Det åpenbart absurde i en bjørn som lever sammen med et menneske er ikke det som skaper de beste humoristiske scenene i denne boka - det er snarere det kirkelige embetet til presten som harseleres med. Stadig vekk leser presten opp en salme, fylt av patos og med en innlevelse som trenger seg gjennom boksidene og ut til leseren.

"Hvorfor tar de bare opp lite pene kvinner på det teologiske fakultetet når de har anledning til å velge litt mer tiltrekkende studinner? De styggeste kvinnene på universitetet befinner seg der, det er et faktum, mens på det historisk-filosfiske er kvinnene ukristelig vakre og leser fransk..."

Ja, jeg tror du har tatt poenget nå: Prosten og hans forunderlige tjener er en sånn bok som får deg til å le høyt og lenge, selv om du er midt blant folk. Samtidig er det ei sånn bok som får deg til å tenke litt - uten å gi svarene, jeg tenker rett og slett: Hva vil han egentlig med dette? Hva ligger under? Er det noe som er alvor?


tirsdag 26. oktober 2010

Den rettferdige

Av Helene Uri.

Spennende, sterk lesning om sjalusi, sannhet, kjærlighet og rettferdighet.

Når Marianne oppdager at mannen hennes har vært utro mot henne, begynner hun å mistenke ham for å ha misbrukt de to døtrene deres. Gjennom boka dras vi med på diskusjonen: - er han skyldig, eller er han uskyldig?

Språket til Uri er som vanlig glimrende, med digresjoner du kan nikke gjenkjennende til, paranteser med utfyllende bemerkninger, stilvariasjon tilpasset hver av karakterene i boka og lange utlegninger om forhistoriene til hver enkelt av de nye menneskene som kommer inn i historien.

"De hadde snakket alvorlig om det, og de hadde tøyset med det (- Karsten, går du ifra meg når jeg får grått hår? - Nei jeg skal være hos deg uansett hårfarge. -Men hadde du gått ifra meg om jeg hadde fått vorter i hele ansiktet? - Nei, prinsessen min. - Men hva om de vortene hadde vært brystvorter? Hm, den var verre. Få se, trekk opp genseren. De er jo søte og karamellfargede, men over hele ansiktet? Jeg vet ikke helt. Jo, da hadde jeg nok forlatt deg, Marianne. -Men bare da? - Ja, bare da. Så lenge du ikke får ansiktet dekket av brystvorter, forlater jeg deg aldri. Det lover jeg. - På tro og ære? - På tro og ære, prinsessen min!)"

Denne er en av de sterkeste bøkene av Helene Uri, og den anbefales absolutt.

søndag 17. oktober 2010

Ulovlig norsk

Av Maria Amelie.

Det er sjelden jeg sitter stiv i sofaen for å lese ei hel bok. Lesing er vanligvis en innimellomaktivitet for meg, men denne måtte leses sånn. Sittende med en stor, varm tekopp og et pledd i sofaen mens det brant godt i ovnen.

De fleste har sikkert fått med seg settingen med denne boka - og mange har sikkert lest den før meg. Derfor skal jeg ikke bruke plass på å skrive om det.

"Jeg vil at du skal tenke på hva du har, før du tenker på hva du mangler.", skriver Maria Amelie i prologen til boka, og slik er det - jeg kjenner en umåtelig takknemlighet over de bittesmå problemene som har fått lov til å være store i livet mitt. Har man ingen reelle problemer, oppleves det betydningsløse som betydningsfullt.

Boka er en sann historie - det gir den personlige stilen, den gripende realiteten. Men boka er også skrevet av en forfatter - ei som kan å uttrykke seg, og som har et fag og en forestillingsevne til å se seg selv som et eksempel. Fagligheten som ligger i bunnen av alt åpner for refleksjoner med nye innblikk i hvordan man kan se på de store spørsmålene.

I avisartiklene rundt utgivelsen av boka pengterte Maria Amelie at hun ikke bare ønsker lovlig opphold for seg selv - men at loven om individuell behandling av alle asylsøknader skal bli en reell lov, med reelle konsekvenser i praktisk styring av asylsaker. Jeg kjenner at jeg blir opprørt og fortvila over å tilhøre et land som har så lite respekt for mennesker at vi kan behandle andre på den måten vi gjør i dag.

"Kanskje det virkelig er barnslig å tro på menneskerettigheter."