Et hav av språk

Av Åshild Næss og Atle Næss. 

Når jeg leser bøker jeg skal bokblogge om, pleier jeg å lage et lite eseløre ved sitater eller artige historier jeg tenker at jeg kan bruke på bloggen. Et hav av språk har nå mange eselører! Jeg velger et par:

"Åshild bemerker lavt at ordet "turistattraksjon" får en ny mening her - det er turistene som er attraksjonen." 

"Språksamfunn som innretter seg så klønete at selve språket legger begrensninger på hva som kan og ikke kan snakkes om, finnes nok ikke utenfor George Orwells roman 1984."

Resten av de gode sitatene bør du få med deg gjennom å lese hele boka, denne var finfin underholdning og samtidig en miks av god læring om et av verdens mest interessante tema; språk! 

De to forfatterne bytter på å skrive, og det framgår bare av tema, og av om den andre forfatteren omtales med navn, hvem som skriver. De delene Åshild har skrevet, handler om spårklige fenomener og språkkunnskap. Faren hennes, Atle, har skrevet kapitlene som handler om kulturen på stillehavsøyene og om hvordan det oppleves å være med en lingvist på feltarbeid på en fjerntliggende øy, langt fra den verden vi kjenner. 

Denne anbefales så mye at jeg nesten ikke har ord! 

(jeg kan illustrere hvor mye jeg likte den med å si at jeg begynte å le høyt mens flyet jeg satt i landet i helga - det er langt, langt unna normalen for meg...) 

Trekkoppfuglen

Av Haruki Murakami. 

"Hvis folk levde evig - hvis de aldri ble eldre - hvis de bare kunne fortsette å leve her i verden, aldri dø, alltid være friske - tror du da de ville gidde å tenke så mye over tingene, slik vi gjør nå? Ikke sant, vi tenker på alt mulig rart - filosofi, psykologi, logikk. Religion. Litteratur. Jeg innbiller meg at hvis det ikke fantes noe som het død, så ville kompliserte tanker og ideer som det der aldri ha blitt til." 

Trekkoppfuglen er enda en murstein av ei bok, og jeg ble lei. Veldig lei. Den startet fint, en spennende handling, med at kona til hovedpersonen plutselig en dag forsvinner. Han prøver å finne henne, og tror at de historiene han får om hva som har skjedd, ikke stemmer, han bestemmer seg da for å ikke gi opp. Og som leser ville jeg virkelig vite hva som hadde skjedd med henne. 

Handlingen kretser hele tiden rundt et underliggende problem; hva er sant? Hvordan kan man vite hva som er virkelig? Men mot slutten ble det rett og slett for mye, boka klarte ikke å holde på spenningen, slik at jeg fortsatt ville vite hva som hadde skjedd med kona til hovedpersonen, alt som sto i hodet på meg som leser, var å bli ferdig. 

Nå virker jeg i overkant negativ, og mot slutten var jeg nok det, men samtidig er Murakami en virkelig god forfatter, og i flere deler av boka blir jeg dratt inn i et univers av sannet, drøm, japansk historie og storpolitikk. En univers jeg ønsker å bli kjent med, og et univers som åpner opp for å stille spørsmål ved de tankene man har tenkt før. 

Til slutt: Les Murakami, men kanskje heller for eksempel Kafka på stranden (NYDELIG!) eller en annen av de kortere bøkene hans. Og hvis du er litt mer standhaftig enn meg, er nok denne også absolutt lesbar. 

Utvalgte emner i katastrofefysikk

Av Marisha Pessl. 

Så mange ord. Så utrolig mange ord. Hver eneste setning er en overflod av ord, ord og atter ord. Men det er for det meste fine ord. Og historien er god, etterhvert til og med fengende. 

Når jeg starter på en murstein av ei bok, som denne, er det alltid litt spennende å se om jeg kommer til å gidde å fullføre - for hvis den ikke fenger nok ender det bare med at jeg tar lesepauser, og før jeg vet ordet av det har jeg begynnt på en annen bok. Og da er det kjørt. Men denne klarte jeg å holde meg til, fordi den var fin. 

Språket er... spesielt, i og med at det brukes MANGE ord. Men samtidig er det med på å skape spenning, fordi du må lese så utrolig mye før du får svaret på det du lurer på. Dermed blir det sånn at ordene flyr forbi og bygger opp en enorm forventning før fortsettelsen i handlingen egentlig kommer. 

Som akademiker setter jeg alltid pris på at en fagtekst har de referansene den skal ha, ingenting er så irriterende som grunnfagsstudenter som ikke vet å bruke sine paranteser riktig. Men i en skjønnlitterær bok, blir det litt feil når referansene til diverse fag- og skjønnlitteratur er så overdrevet brukt som her. Jeg ser at dette nok er et bevisst valg av forfatteren, men jeg er selv veldig tvilende til om det ikke bare hadde vært bedre uten alle referansene. (Selv om de bygger godt opp rundt bildet av hovedpersonen som en ekstremt belest og intelligent ungdom.) 

Utvalgte emner i katastrofefysikk er litt tung å komme i gang med, men jeg likte den egentlig bedre og bedre for hvert kapittel. Anbefales! 

En komikers oppvekst

av Jonas Gardell. 

(Livet uten internett fører til flere ting: en av dem er at det tar en del dager fra jeg leser ut ei bok til jeg får blogga om den - så jeg vet ikke om jeg husker alt så nøye lengre...) 

Denne har jeg lest en gang før, men jeg begynte å tenke på den for en stund siden, og fant ut jeg skulle lese den igjen. Den er så fin! Helt nydelig! 

Den handler om en liten gutt, Juha og hans harde strev med å passe inn, og med å finne sin plass i det harde hierarkiet barndommen er styrt av. Innvevd i barndomshistorien, er en rekke brev den voksne Juha skriver. Etter hvert kommer det fram hvem mottakeren av brevene er, og man får en vond følelse i magen. Barndommen har formet Juha på mange måter, og det er tydelig at han innerst inne fortsatt er denne mistilpassede gutten som har bare et ønske: oppmerksomhet! 

Som sagt: FIN; FIN; FIN! Les.... 

Tusen strålende soler

Av Khaled Hosseini.

Jeg starter med noen fine sitater: 

"Vet du hva han hadde fortalt konene sine, for å forsvare seg? At jeg tvang meg innpå ham. At det var min feil. Didi? Skjønner du? Det er det det vil si å være kvinne i denne verden." 

Hun husket at Nana en gang hadde sagt at hvert snøfnugg var et sukk fra en krenket kvinne et eller annet sted i verden. Alle sukkene drev opp på himmelen, samlet seg i skyer og ble til små biter som falt stille ned på menneskene. 

Som en påminnelse om hvordan kvinner som oss lider, hadde hun sagt. Hvor taust vi tåler alt som skjer med oss. 

Hun tenkte på Azizaz stamming, og på hva Aziza hadde sagt tidligere om sprekker og kraftige kollisjoner i dypet, og at noen ganger er alt vi ser på overflaten bare en svak rystelse. 

Tusen strålende soler er en bok jeg har gledet meg til å ta fatt på helt siden jeg leste Drageløperen. Med store forventninger satte jeg altså i gang med denne boka, og den svarte til forventningene - den er helt på nivå med Drageløperen. Det eneste negative må være at de to bøkene på noen måter er litt for like, slik at jeg ble litt lei av å høre om Taliban - men samtidig er det jo minst like viktig at man får høre om grusomhetene i Afghanistan som andre steder... 

For meg er den fremste kriteriet for om en bok er god om den fikk meg til å gråte. Tusen strålende soler fikk meg til å gråte lydløse smertefulle tårer. Tårer av dårlig samvittighet over å være født som norsk kvinne. Og tårer over at handlingene i boka skjer hver dag, akkurat nå, flere steder på jorda - kanskje til og med i naboleiligheten din? 

(hvis det skulle være noen tvil - her har jeg endelig tatt stiling til en bok - og jeg anbefaler den sterkt!) 

En kald dag i helvete

Av Anne B. Ragde. 

En av årets julegaver er nå lest ferdig. Baksideteksten sier at dette er en erotisk roman. Etter å ha lest den, tenker jeg at erotikken nok var litt vag - men det er jo noe som "ikke egner seg for barn" i den. 

Maktforholdet mellom mann og kvinne blir tatt opp i denne romanen, som handler om et par som bor ute i ødemarka sammen med mannens hunder. Den seksuelle makten mannen har over kvinnen illustrerer den totale makten han har også over andre områder av livet av hennes.

Skildringene av den kalde isolerte vinteren og hundenes råskap er det som gjør dette til en god roman. 

Romanen ble første gang utgitt i 1995 med tittelen ...før jeg kommer tilbake. Romanen er ikke bedre enn at jeg tror grunnen til at den nå er relansert, er suksessen med Berlinerpoplene. 

Min konklusjon er helt medium... (noen vil kanskje mene at den meir eller mindre useriøse bokbloggen snart må ta klare standpunkt til noen bøker - men jeg kan ikke gi noen garantier for det.) 

Vente, blinke - eit perfekt bilete av eit personleg indre

av Gunnhild Øyehaug.

Denne er jeg ikke sikker på hva jeg mener om. Den er fin. Noen steder et perfekt bilde av et personlig indre, som undertittelen sier. Noen ganger bare rar. Og forvirrende. Mange historier foregår parallellt og vi kommer nært inn på mange ulike mennesker - som igrunn ligner hverandre mer enn de aner.

"Alltid prøvde ho å sette ting saman , både som lesar av litteratur og som menneske som søkte andre menneske, og alltid mislukkast ho".

Jeg vet ikke om jeg kan si noe klokt om denne. En fin bok, som krever at man ikke ønsker seg en forståelig og klar historie, men at man aksepterer det kaoset og den forvirringa som gjennomsyrer romanen. Les den, eller ikke. Hvem vet?