Feministsvin

Kvinner i en pornofisert kultur.
Av Ariel Levy.

Dette er en ganske grundig, men samtidig lettlest, analyse av hvordan det har seg at det plutselig har blitt trendy å kle seg som pornoskuespillere, mens man påberoper seg at det er frigjørende og i feminismens navn.

Levy beskriver hvordan pornoens estetikk har påvirket kulturen vår på en måte som i seg selv er degraderende for kvinner - og menn. Hvordan unge jenters selvfølelse har blitt sterkere og sterkere knyttet til det å være sexy - i betydningen pornografisk, men fortsatt jomfru. Dette knyttes så opp mot feminismen, og hvordan feministbegrepet forsøkes tatt over av de som for eksempel hevder at feminisme er å støtte alt jenter gjør, uansett.

Det er lett å dra paralleller til den norske kulturen. Hvordan feministene som kritiserte Tone Damlis nakenhet i musikkvideoer selv ble kritisert for å være antfeministiske. Kampen om begrepene er i gang, og den er viktigere enn noen gang.

Les, og bli litt klokere, det trengs!

Stillstand

Sivilisasjonskritikk på lågt nivå.
Av Agnes Ravatn.

Agnes Ravatn har dratt rundt på stedene der tida står stille, og skriver med en kombinasjon av humor og samfunnskritikk om hva som skjer, og ikke skjer, der.

Hun er i kloster, og lar seg sjokkere av at ingen andre følger klosterreglene. Hun er på sykehuskafe, og later som hun er syk for å få medfølelse fra andre pasienter. Hun går på babykino og blir sint på grunn av all babygråten og bleieskiftinga.

Hele veien er det en kombinasjon av selvutlevering og tørr ironi som jeg liker godt.

Morsom liten sak.

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Av Kjersti Annesdatter Skomsvold.


Jeg vil ikke fortelle noe særlig om handlinga og situasjonene i denne boka, den gjør seg best når du får gaven av overraskelser mens du leser. Men det er så fint, så fint. Så rørende, men samtidig morsomt. Så universelt, men samtidig spesielt. Og slutten, slutten er uten sidestykke og vakker.

(og med dette bestemmer jeg at leselysten offisielt begynner å komme tilbake) 

Jeg drepte Sjeherasad

En sint arabisk kvinnes bekjennelser.
Av Joumana Haddad.

Jeg har egentlig ikke ord for å beskrive følelsen av å lese noe som gir meg så mye. Jeg kommer til å lese denne en gang til, da med blyanten i hånda, klar til å skrive notater og streke under.

Sjeherasad fra Tusen og én natt  - er hun en foregangskvinne, noen vi skal se opp til, eller fulgte hun bare samfunnets krav til henne som kvinne?

Haddad skriver om det å være kvinne, om det å være forfatter og det å være araber - og om å være kvinnelig arabisk forfatter. Hun skriver om erotikk, om språk, om religion, om feminisme og samfunn. Tankene hennes slår meg i bakken og gir meg et slag i trynet. De vekker meg og får meg til å nikke enig, bli skremt av meg selv og bli engasjert for framtida.

"All dobbeltmoralen, alle forsakelsene, all frustrasjonen og alle begrensningene som jeg og andre arabiske forfattere har opplevd og fortsatt opplever, rammer kvinner på en langt mer tyrannisk måte enn de rammer menn."

Jeg skal lese den én gang til - du bør også lese den!