Leve posthornet!

Av Vigdis Hjorth.

Det er ingen hemmelighet at jeg er stor tilhenger av Vigdis Hjorth, og spesielt kvinnene hennes. De hysteriske. De ensomme. De snobbete. De usikre. De utdannede. Kvinner på randen. Ingen beskriver dem som Hjorth. Ingen.

Leve posthornet! er enda en beskrivelse av en kvinne på randen - men også en beskrivelse av de politiske korridorene. Om kommunikasjonsbyrået som plutselig begynte å bry seg om saken de jobber for.

Som vanlig anbefaler jeg Hjorth. Rett og slett.

Men vi knullar jo ändå inte

Av Ann Söderlund.

Denne leste jeg i ferien i Sverige, og jeg husker nesten ingenting annet enn at det til tider var morsomt, men at jeg tror den passer bedre for frustrerte småbarnsforeldre enn for meg....

Ville svaner

Tre døtre av Kina, av Jung Chang.

Sommerens beste leseopplevelse, tror jeg. Jung Chang skriver om bestemor, mor og seg selv - tre kinesiske kvinner typiske for sin tid, og samtidig skriver hun spennende og med innlevelse om Kinas historie de siste hundre årene. Hun skriver om bestemors snørte føtter og liv som bortgiftet konkubine, om mors kommunistiske engasjement - og om hvordan Maos støttespillere slo tilbake mot engasjerte foreldre - og hun skriver om sin egen oppvekst fra å se på Mao som Gud gjennom en begynnende tvil, engelskstudier og til slutt flytting ut av Kina.

Språket er ikke spesielt godt, om det skyldes dårlig oversettelse (som jeg mistenker), eller om språket i den engelske originalen også er sånn, det vet jeg ikke. Hvis du trives med å lese engelsk, vil jeg anbefale å unngå den norske oversettelsen. Likevel skinner innholdet så godt på egen hånd at språket ikke er noen stor hindring.

Väldigt sällan fin

Av Sami Said.

Jeg har en tradisjon med å kjøpe minst ei bok på svensk hver gang jeg er i nabolandet, og i år ble det denne.

En ung eritreisk innvandrer i Sverige flytter til en annen by for å studere, og dras mellom familiens krav om å bare omgås eritreiske muslimer og medstudentenes krav om sosialisering på fester og kafeer - mens alt han egentlig vil er å være alene. Den første delen av boka foregår på studiestedet med gjentatte minner fra barndommen og oppveksten som innvandrer. I andre del drar han og noen fra familien tilbake til Eritrea for å rydde opp etter en død farfar der. Jeg likte ikke den delen like godt, men det var likevel ei sterk og god bok som både lærte meg litt om Eritrea og ga et sjeldent godt innblikk i kompleksiteten i de blandede følelsene rundt ulike krav fra familie og storsamfunn.

Håper den oversettes til norsk!

moranthology

Av Caitlin Moran.

Maratonblogging nå om bøkene jeg har lest de siste månedene - det betyr at jeg ikke husker at så godt lenger, men prøver å få noe ned på bloggen... 

Jeg elsket jo How to be a woman, og denne skinner til tider like sterkt, men det er også lange kapitler jeg rett og slett hopper over fordi de for eksempel handler om Doctor Who eller James Bond, eller andre kulturelle ting jeg ikke kjenner særlig godt til.

Når Moran skriver om feminisme, er hun på sitt beste (eventuelt er det det jeg liker best).

tiden det tar

Av Hanne Ørstavik.

Du vet det er ei bra bok når du gråter før det første kapittelet er over.

Tiden det tar handler om å være ung voksen, om vonde barndomsminner, om kulde, om kjærlighet, om Norge - og ikke minst, om at ingenting er som de ser ut ved første øyekast - de følelsene denne boka kan vekke, er harde, vonde og såre. Anbefales!

Naiv.Super

Av Erlend Loe.

Jeg veit jeg er seint ute. Veldig seint.  Men jeg har vært innom denne tidligere, en gang på slutten av nittitallet, og da ble jeg bare irritert og sur av den. Nå måtte jeg lese den i forbindelse med jobb, og selv om jeg var motvillig og negativ i starten, begynte jeg å like den veldig godt etter hvert. Kanskje er den lettere å forstå når jeg har noen år med livserfaring med meg?

Det er hvertfall fint med optimisme og framtidshåp, blandet med alle de andre vanskelige tankene.