Hvordan er det inni hodet til en som lider av psykoser og tvangstanker? Som hører stemmer, mottar ordrer og vet at alt rundt seg er farlig? Hva føler du når tre sykepleiere og en psykiater holder deg nede for å sprøyte medisiner inn i rumpa di? Hva føler du når du går fra instans til instans for å få hjelp, og alle sier at du er "for syk" - de kan ikke hjelpe noen som er så ille rammet?
I En dåre fri beskrives dette livet gjennom livet til Eli - forfatter med tvangslidelser, utallige sykehusinnleggelser bak seg og stadige tilbakefall.
Korte tekster satt sammen til en roman, gir innblikk i barndom, oppvekst og voksenliv.
I starten irriterte jeg meg over de korte tekstene, fragmentene, den usammenhengende historien, men etter hvert ble jeg hekta, begynte jeg å se sammenhengene og føle med Eli.
"Jeg tar kontakt med Riksförbundet för sexuell upplysning for å prøve å finne ut av min kjønnsforvirring. Jeg får komme til en samtale. De sier at jeg har for store bakenforliggende problemer til at de kan hjelpe meg. Jeg får prøve meg et annet sted."
Boka handler først og fremst om den tunge psykiatrien, om håpet, om vennskapene og om sykdommen. Den handler også om kjønn - Eli og alle guttestemmene i hodet - er hun gutt eller jente, da? Men den handler også om å være menneske. Det er da den er sterkest, når gjenkjennelsen fra et helt friskt og godt liv dukker opp. Når jeg forstår henne så godt. Når det å ikke passe inn er noe vi alle kan kjenne oss igjen i.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar