Denne boka starter med at hovedpersonen dreper mora si, så følger vi henne gjennom de første dagene etter drapet. Hva skal hun gjøre? Hvem kan hun snakke med? Hvordan reagerer de på døden? Og, ikke minst, hva førte henne fram til en slik handling? Gjennom tilbakeblikk på barndom og tidlig voksenliv får vi stadig større forståelse av hvem mora var, og hvordan hun selv har blitt den hun er.
"Eg gjek midt ut på plenen framfor huset og la meg på ryggen med armane ut til sida. korleis hadde eg hamna ein stad der det å gjere slike ting gav deg merkelapp som galen, medan naboane mine som kledde opp betingender i hatt til påske og lang topplue til jul, blei sett på som om dei var i mental balanse?"
Språket til Alice Sebold (eller, faktisk til oversetteren Anne Karin Torheim) er nydelig, formuleringen over her er ikke unik - teksten er full av vakre ord og herlige formuleringer. Det er i de fine formuleringene styrken i teksten ligger. Selve handlinga er til tider litt tung å følge, det driver liksom ikke hundre prosent, men på grunn av innsiktsfulle avsnitt får du likevel lyst til å lese videre.
Konklusjon: Nesten evig er ei fin bok, på norsk i en strålende nynorsk, men jeg vil heller anbefale deg å lese Alle mine kjære av samme forfatter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar