Jeg har spilt mye minesveiper på mobilen i det siste. Om kveldene. Når jeg vanligvis ville ha lest. Etter en ukes tid med det mønsteret har jeg nå innsett at grunnen ligger i boka jeg holder på med. Jeg gir herved opp, orker ikke å prøve å komme gjennom den og bokblogger for første gang om ei halvlest bok.
Jeg syntes liksom den starta bra. Lesverdig og vel så det. Men så gikk det nedover, nedover, nedover. Helt til jeg begynte å distrahere meg selv for å slippe å lese.
Det mest positive er at jeg nå har fått forklaringa på tittelen - det har jeg lurt på siden jeg hørte om boka for første gang.
3 kommentarer:
Jeg syns denne boka var fin, men den har liksom ikke noe driv. Det var litt som å gå i dyp snø. Det går sakte. Det er et par år siden jeg leste den, og sant å si har den ikke gjort veldig stort inntrykk. Jeg husker bare at jeg syns den var stille og varm. Litt sånn som jeg innbiller meg at Per Petterson er selv.
For meg finnes det ingen bok som kan måle seg med det livet Petterson beskriver i Ut og stjæle hester. Hadde aldri trodd jeg kom til å oppleve å lese noen beskrive mine egne oppfattelser så godt som han gjør. Han setter ord på det selvsagte og ytterst følsomme. Det virker dog som om man må være av samme type menneske for å klare å lese han riktig.
Scenen der han beskriver hva som skjer når han ene skyter tvillingbroren og begravelsen er fantastisk. utover i boka ble handlingen gradvis mer innfløkt og jeg fikk ikke samlet trådene skikkelig og skjønte ikke slutten.
Legg inn en kommentar