Innsirkling

Av Carl Frode Tiller.

Don't judge a book by its cover, heter det. Men omslagsbildet på denne forteller en viktig del av historien. En mann har mistet hukommelsen, og sykehuset setter annonse i avisa for å gi ham klarhet i hvem han er og har vært. Boka er historien til tre av de som sto ham nærmest, både livene deres nå, og brevene som de skriver til ham med minner og tanker om tida de en gang hadde sammen.

Dette er ei sånn bok som har setninger man må lese fire ganger, gråte litt over og fordøye sakte og heftig, samtidig som det er ei sånn bok som man sluker og bare må lese videre, videre, videre i.

"Ønsket om å dra bort var ein av fleire ting som knytte oss saman.", skriver ungdomskameraten.

"Eg kjenner ei glede velte gjennom meg når eg tenker tilbake på scenar som dette, det er i dei stille glørne det er varmast, David, ikkje i dei ville flammane, og slik er det med lykka også, ho er å finne i kvardagen.", skriver stefaren, den lokale presten i Namsos.

Og de siste brevene innledes slik:

"Dei første utkasta eg laga til dette brevet, var forsøk på å skrive på omtrent same måte som eg gjorde i korttekstane eg laga på slutten av åttitalet, den gongen vi var vennar og kjærestar, hadde tida framfor oss og var fadt bestemt på å bli kunstnarar av enten det eine eller andre slaget."

Jeg leste denne mest fordi jeg hadde fått Innsirkling 2 som gave, og tenkte at det var greit å ha gjort - nå gleder jeg meg til å ta fatt på nr 2, for hvis den er halvparten så fin, så er den tilnærmet perfekt!