torsdag 11. august 2011

Anne Franks dagbok

Usensurert utgave, med bilder av Anne og familien. (Aschehoug pocket)

I sommerferien var jeg i Amsterdam, og da sto selvsagt Anne Franks hus på programmet. Besøket der var sterkt, og jeg ble inspirert til å kjøpe den norske utgaven av boka i den rikholdige bokhandelen der.

Historien om Anne Frank er nok kjent for de fleste. Jødejenta som måtte gjemme seg for nazistene gjennom hele krigen, og som til slutt ble funnet og døde i konsentrasjonsleiren kun kort tid før frigjøringen. Hun skrev dagbok, først for sin egen del, fordi hun likte å skrive, og så mot slutten av krigen fordi hun trodde den kunne utgis for å fortelle en av de mange historiene om livet under krigen.

Anne Franks dagbok er en fengslende, sterk bok. Den er god som historisk dokumentasjon, som innføring i en litt annen side av krigen enn den vi alltid hører, og som bilde av hvor grusomt feil nazistene tok. Men den er også god som boka om ei ung jentes oppvekst. Anne er, som unge jenter flest, i opposisjon til sin mor, krangler med søstra si og er forelsket. I denne usensurerte utgaven har de tatt med de mest private avsnittene - der Anne skriver om det å gå fra liten jente til ung kvinne. Hun skriver åpent og ærlig om kropp, følelser og, ikke minst, tanker.

Dette gjør at dagboka kan være god lesning for folk i alle aldre, uansett interesse for krigshistorie og interesse for dagbøker. Jeg leste den da jeg var 12, og elsket den. Å lese den igjen nå gir helt andre innsikter og tanker, og jeg bør nok lese den igjen når jeg er 60.

Bildet av Anne som ei jente - akkurat som meg - gjør at man virkelig forstår verdien av menneskeverd, likhet og frihet, og at man minnes på de mange som fortsatt lider under umenneskelige forhold, undertrykking og hat. De er også som meg.

4 kommentarer:

Anonym sa...

Fikk jammen lyst til å lese den på nytt og skal gå for den usensurerte versjonen:)

Marthe

Zillapilla sa...

Denne bloggen din er fin, altså. Jeg går alltid inn og sjekker om du har lest (og omtalt) de bøkene jeg skal gå løs på. Egentlig burde jeg blogge selv, for jeg tar meg ofte i å lure på hva jeg egentlig syntes om en bok jeg har lest for lenge siden.

Etter første langferie kan jeg konkludere med at lærersommer er lik lesesommer. To anbefalinger: "Ekstremt høyt og utrolig nært" av Jonathan Safran Foer og "Historien om Pi" av Yann Martel. Har kost meg med Harry Hole også. Jeg kan ikke skryte på meg å være en krimkjenner, men disse var fengslende og underholdende lesning.

Har lenge hatt "Mengele Zoo" på lista over hva som skal leses. Der ble jeg ikke så overbevist. Har du lest den? Selve fortellingen er god, viktig moralsk, men jeg syntes det gikk tregt og ble aldri oppslukt.

Nå står Anna Gavalda for tur. Kanskje jeg skulle vurdere dette med bokblogging seriøst...

Håper du har det bra! Klem, Lise

Borghild sa...

Hvilken Marthe kommenterer så hyggelig? :) BussMarthe eller MoiRanaMarthe?

Og Lise: Du burde absolutt bokblogge - min motivasjon er jo også å huske bøkene selv, og på den måten senkes terskelen for kvaliteten på det jeg skriver her, ergo: mindre prestasjonsangst, noe som alltid er bra.

Jeg elsket Historien om Pi - det var en sånn som klarte å holde meg fengslet hele togturen fra Trondheim til Mo, skal notere meg den Ekstremt høyt og...., har sett den, og liker omslaget, i alle fall:)

Mengele zoo var bra, synes jeg, men jeg likte ikke oppfølgeren Himmelblomsttreet like godt. Der ble det for tydelig hvilken agenda forfatteren har. I Mengele zoo kommer det mer subtilt fram, og atmosfæren i regnskogen blir heller det viktigste. Åh... jo, den var virkelig en høydare!

Anna Gavalda, derimot.. sukk, not for me! (men alle liker henne jo, så jeg tror det er jeg som tar feil - må få høre hva du mente!)

Takk det samme, og klem tilbake! Veldig koselig med kommentarer!

Anonym sa...

Bussmarthe er det. Dog høres det ut som noe lignende sekkemannen. Gal dame i blomstermønster som snakker uavlatelig ;)