Av Mattias Lindstedt.
Skoleåret 2002-2003 var jeg i Sverige på folkehøgskole, en opplevelse som gjorde meg til en enda større Sverige-patriot enn jeg allerede var, dette var sikkert bakgrunnen da ei god venninne gav meg denne i julegave et par år senere. Jeg har lest den før - uten at den ga det store inntrykket, men nå tenkte jeg å gjenlese den med mine nye perspektiver på det typisk norske i bakhodet.
Det tok ikke mange timene, dette er ei kort lita bok uten de store overraskelsene.
Svensken tar for seg diverse "særheter" som det klassiske dugnadsfokuset, matpakka og selvsagt 17.mai og nynorsk, før han fokuserer på de ulike landsdelene - han har altså bodd lenge nok i Norge til å få med seg trønderskrønen om barter, sørvestlandet som bibelbelte og Nord-Norge som bannskapens hjemland.
Som du kanskje forstår, så synes jeg det blir litt for enkelt. Han klarer ikke å formulere disse særhetene på en morsom måte, og han klarer heller ikke å tilføre noe nytt - noe som primært skiller Norge fra Sverige, som ikke bare er "Sært".
Boka er til alt overmål skrevet på svorsk - en språkform jeg i muntlig form, les: Skavlan, kan være ganske tilhenger av, men skriftlig funker det virkelig ikke!
"Trondheim är sannerligen en tämligen ordinär norsk by. Det som gjør den spesielt uinteressant och sær är egentligen innbyggerne. Litt trege personer som inte ser resten av världen som något positivt. Det finnes faktisk over 150,000 av dem, noe resten av Norge måste läre sig leva med."
Jeg tolker dette som et forsøk på å være morsom - og det funker ikke spesielt godt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar