Applaus

Av Heidi Marie Kriznik.

Du har kanskje tenkt at jeg holdt på med ei fryktelig lang bok, en murstein med tusen sider og lange utbroderinger? Men, nei, Applaus er mer som et lite hefte å regne, med sine 14o sider. Lesemotivasjonen har bare vært litt nede i det siste, men etter en inspirerende bokprat med en ny kollega her om dagen fikk jeg lyst til å kose meg med bøker igjen og fullførte denne som jeg starta på for lenge siden.

Applaus handler om en far. En far som kommer fra Polen til Norge på slutten av 50-tallet for å få seg sirkusjobb, og samtidig en far som ligger kreftsyk på 80-tallet. Samtidig handler den om en familie. Om ei mor som bor i campingvogna sammen med sirkusmannen sin, ei mor som flytter fra mannens alkoholbruk. Om en sønn, en sønn som lever på historiene faren har fortalt i løpet av oppveksten. En sønn som har mange spørsmål, få svar og mangler mange løse tråder for å forstå faren.

Boka er ei sånn som kan gripe deg midt i magen, alle de løse trådene henger akkurat passe mye sammen, uten at det blir som en kriminalroman som får en tydelig "oppklaringsscene" der vi plutselig forstår alt. I kombinasjon med et enormt stilsikkert språk, er dette ei over gjennomsnittet lesverdig bok.