Prosten og hans forunderlige tjener

Av Arto Paasilinna.

"Prosten fremhevet at ekteskapet var en hellig og forpliktende institusjon, og for å understreke sine ord, gnukket han brennesler i fjeset på brudgommen. Slik kom de til enighet om at brudgommen skulle gå lydig tilbake til kirken, hvor prosten skulle sørge for at den avbrutte vielsesseremonien ble fullført som seg hør og bør."

Med en alltid ironisk undertone, fengslende valg av ord og humoristisk vri på alt skriver Paasilinna om en finsk prest som får en bjørnunge i gave. Vi får så følge presten og bjørnen gjennom det vanlige Paasilinna-landskapet av mørke finske skoger - men også til det gamle Sovjet og på en sjøreise på Svartehavet.

Det åpenbart absurde i en bjørn som lever sammen med et menneske er ikke det som skaper de beste humoristiske scenene i denne boka - det er snarere det kirkelige embetet til presten som harseleres med. Stadig vekk leser presten opp en salme, fylt av patos og med en innlevelse som trenger seg gjennom boksidene og ut til leseren.

"Hvorfor tar de bare opp lite pene kvinner på det teologiske fakultetet når de har anledning til å velge litt mer tiltrekkende studinner? De styggeste kvinnene på universitetet befinner seg der, det er et faktum, mens på det historisk-filosfiske er kvinnene ukristelig vakre og leser fransk..."

Ja, jeg tror du har tatt poenget nå: Prosten og hans forunderlige tjener er en sånn bok som får deg til å le høyt og lenge, selv om du er midt blant folk. Samtidig er det ei sånn bok som får deg til å tenke litt - uten å gi svarene, jeg tenker rett og slett: Hva vil han egentlig med dette? Hva ligger under? Er det noe som er alvor?