AKK, MENNESKE

Av Staffan Malmberg.

En vond historie om psykologbesøkene til en mann som ikke har snakket med folk på to år. Angsten han føler er skildret levende og ekte, med en forståelse for situasjonen som både gir medfølelse og humor.

Denne var lettlest, kort og samtidig utrolig fin. Angsten for andre retteferdiggjøres og ses på som grunnleggende menneskelig, samtidig som boka er lagt opp rundt en spenningskurve basert på om mannen kommer til å bli i stand til å leve e normalt liv igjen.

Du tror du vet alt

Av Marie Peterson.

Dokumentarroman om forholdet mellom en datter og hennes Alzheimer-rammede mor. Datterens desperate forsøk på å få til en dialog med moren, og morens manglende evne til å forstå ordene, og til å beholde språket sitt, er beskrevet på en humoristisk men samtidig sår måte. Det er trist, man får en klump i magen og tårer i øynene. Men så kommer sånne utsnitt som dette, og man kan ikke la være å le midt i all elendigheten.

-Er det nå snart?

-Jeg forstår ikke. Venter du på at noen skal komme?

-Mener du at man har fri? Skoleferie?

-Ingen jobber. Alle er hjemme.

-Jaha, du tenker på helg.

-Helg. Ja, jeg mener helg.

-Er det jul?

-Neei! Det er gult med fjær.

-Å, påske.

-Nei, ikke pååååske. Jeg blir forbannet.

-Det heter påske.

-Påske. Det har jeg aldri hørt om.

Absolutt en lesverdig liten bok, dette altså.

Drømmehjerte

Av Cecilia Samartin.

Tusen ganger bedre enn Senor Peregrino som jeg tidligere har blogga om! Våkenetter og lykke/sorg-tårer om hverandre! Anbefales!

Søskenbarnene Nora og Alicia lever et lykkelig overklasseliv på Cuba mot slutten av femtitallet - så kommer revolusjonen og livene deres blir snudd fullstendig på hodet. Vennskapet mellom de to jentene skildres på en unik måte, og forholdene på Cuba både før og etter revolusjonen er beskrevet med kjærlighet og innlevelse. Fargene og luktene overføres til meg som leser, og jeg drømmer meg virkelig bort. Samtidig er det en spenning, som kombinert med min viten om at Castro fortsatt sitter med makten på Cuba, bærer boka framover slik at den alltid er vanskelig å legge fra seg. For hvordan kommer det egentlig til å gå med de to jentene?

Det eneste jeg har å utsette på boka, må være forsøkene på filosofering av samme type som i Senor Peregrino og Paulo Coehlos forfatterskap - alt våset om et "drømmehjerte" og et vanlig hjerte blir for dumt for min del...

Men les den!

Den guddommelige tragedie

av Bergljot Hobæk Haff.

Afrika; imperialisme, apartheid, hvit mot svart, kristendom mot tradisjon. Kjærlighet, opprør, oppvekst, kamp og en menneskesønn.

Disse stikkordene beskriver noe av hva denne boka handler om. Jeg likte den godt, selv om det noen ganger gikk litt tregt å lese den. En av de største kvalitetene med boka er hvordan forfatteren gir hver enkelt person i boka sin stemme gjennom ulik språkføring i de forskjellige kapitlene.

Boka begynner med at et ungt, forelska par må skilles for å kunne tjene seg penger til å kunne gifte seg. Boka drives fram gjennom ønsket om at disse to skal kunne møtes - og ønsket om at de svarte i boka skal få sin frihet. I bakgrunnen møter vi hele tiden Gud og hans engel Gabriel, og deres tanker om dette som foregår i Afrika.

Anbefaler Hobæk Haff på det sterkeste! Henne skal jeg lese mer av!

Unfun. Skandinavisk misantropi 3.

Av Abo Rasul. 

Vulgært? 

"Det blir klart at Slaktus vil spille ut hele pornovifta; han tvinger fingrene som har vært i ræva inn i munnen min slik at de blir våte - ræva må i kjefften, dama må bite, eller slikke, seg selv i halen, hekken, fordøyelsessystemet må slå ring..." 

Sært? 

"Han var blekere enn liket i armene mine, ansiktet hans var pløsete av tårer, øynene hovne. Litt pysete til lege å være, tenkte jeg."

Vet ikke helt hva jeg skal si, det er noen år siden jeg leste de to første bøkene i skandinavisk misantropi-trilogien, og jeg liker de nok. På et eller annet nivå. 

Man må lese seg litt forbi og overse noe av det groveste og mest vulgære. Man må prøve å ikke tenke på hvor klin kokos maniac gal forfatteren må være. Og så må man tenke på hva han prøver å si. (Nå skal ikke jeg påberope meg noen stor kunnskap om litterær analyse eller litteraturteori - så alt jeg sier bør kanskje tas med en klype salt?) 

Men jeg syns hvertfall misantropien beskrives på en god måte - og at det sier noe om den verden vi lever i at det trengs noe så grovt som dette for å sjokkere og utfordre oss. 

Vil anbefale hele serien til deg som ikke lar deg skremme av ganske sterke og tydelige beskrivelser av voldtekt, sex og vold.